Takeshima

Japans konsistente posisjon vedrørende den territoriale suverenitet over Takeshima

Takeshima er en naturlig og udiskutabel  del av det territoriale Japan, i lys av historiske fakta og basert på folkerett.

Republikken Korea har okkupert Takeshima i strid med folkeretten. Alle tiltak Republikken Korea gjør vedrørende Takeshima basert på en ulovlig okkupasjon har ingen rettslig rettferdiggjørelse.

Japan vil fortsette å søke en løsning på disputten omkring den territoriale suvereniteten over Takeshima basert på folkeretten, og på en rolig og fredelig måte.

Merk: Republikken Korea har aldri demonstrert noen tydelig rettslig basis for sitt standpunkt om at de hadde tatt kontroll over Takeshima før Japan gjorde det og så stadfestet sin territoriale suverenitet i 1905.

Informasjon om Takeshima

1. Oversikt

   Takeshima består av to hovedøyer; Higashjima (Mejima) og Nishijima (Ojima), samt en rekke små øyer. Øyene hører inn under Okinoshima i prefekturet Shimane.



2. Beliggenhet

   Takeshima ligger i Japanhavet, omtrent 158 km nordvest for Oki-øyene ved breddegrad 37°14' nord og lengdegrad 131°52' øst.



3. Størrelse

   Det totale landarealet på Takeshima utgjør ca. 0,2 km².



4. Natur

   Begge hovedøyene er stupbratte vulkaniske øyer, og klipper omringer kystlinjen på alle sider. Det er begrenset vegetasjon og lite drikkevannskilder.



5. Fiskeområder for japanere

   Tidlig på 1600-tallet brukte japanere området til å jakte sjøløver og muslinger. Sjøløvenæringen startet i fullskala tidlig på 1900-tallet.

En oversikt over den japanske posisjonen om suverenitet over Takeshima og Republikken Koreas ulovlige okkupasjon

Det faktum at Japan lenge har anerkjent eksistensen av Takeshima stadfestes av et stort antall tidlige dokumenter og kart. På begynnelsen av 1600-tallet ga den japanske regjeringen formelt sitt folk rett til å utvandre til øya Utsuryo og til dette formål ble Takeshima brukt som en navigasjonshavn og en forankring for skip på vei til Utsuryo, samt som et grunnlag for å jakte og samle marine ressurser som sjøløver og muslinger. Japan hadde etablert suverenitet over Takeshima på midten av 1600-tallet.

På begynnelsen av 1900-tallet ba innbyggerne på Oki-øyene i prefekturet Shimane om stabile betingelser for sin sjøløvenæring, som da hadde blitt en fullskalaindustri. På denne bakgrunn besluttet regjeringen å innlemme Takeshima i prefekturet Shimane  og bekreftet sin suverenitet over Takeshima. Regjeringen la til Takeshima i det nasjonale kartverket, etablerte et lisenssystem for sjøløvejakt, og ila en skatt for bruk av offentlig grunn. Disse suverenitetshandlingene ble utført av Japans regjering på en fredelig måte og uten protest fra andre nasjoner. Dermed ble Japans suverenitet over Takeshima, som da allerede var etablert, enda klarere for andre land med hensyn til moderne folkerett.

Under prosessen med å utarbeide San Francisco-traktaten (undertegnet 8. september 1951, ratifisert 28. april 1952) – som inkluderte den endelige stadfestelse av japansk territorium etter andre verdenskrig – anmodet Republikken Korea USA om å legge Takeshima til listen av territoriene som Japan skulle avstå. Men USA avviste denne forespørselen utvetydig og noterte at Takeshima var "... aldri behandlet som en del av Korea ...", men var japansk territorium. Dette er bevist av diplomatiske dokumenter som ble offentliggjort av USAs regjering. I denne sammenheng lister San Francisco-traktaten opp "Korea, inkludert øyene Quelpart, Port Hamilton og Dagelet" som territorier som Japan må avstå, mens de forsettlig utelukker Takeshima. Derfor bekrefter traktaten, som etablerte den internasjonale ordenen etter andre verdenskrig, at Takeshima er japansk territorium. I tillegg kunngjorde USA ovenfor Japan, etter at traktaten trådte i kraft, at USA ville bruke Takeshima som et øvingsfelt for bombing. Basert på avtalen med USA utpekte Japan Takeshima som et bombefelt, og annonserte det til offentligheten. Under den internasjonale ordenen etter andre verdenskrig ble Takeshima utvetydig anerkjent som japansk territorium.

I januar 1952, umiddelbart før ikrafttredelsen av San Francisco-traktaten, etablerte imidlertid Republikken Korea ensidig den såkalte "Syngman Rhee-linjen" og tok Takeshima inn på den sør-koreanske siden av linjen. Denne handlingen var helt klart uforenlig med folkeretten, og den japanske regjeringen protesterte raskt og sterkt mot denne loven, og sa at den ikke anerkjente linjen. Ikke desto mindre stasjonerte Republikken Korea senere permanent sikkerhetspersonell på øyene, bygde innkvartering, et overvåkingsanlegg, et fyrtårn og havne- og dokkinganlegg. Republikken Koreas okkupasjon av Takeshima har intet lovlig grunnlag, og Japan har sterkt protestert mot hver enkelt av disse handlingene, og krevd Republikken Koreas tilbaketrekking. Eventuelle tiltak som Republikken Korea tar med hensyn til Takeshima basert på denne typen ulovlig okkupasjon, har hverken juridisk begrunnelse eller lovlig virkning som grunnlag for sitt suverænitetskrav.[1] [2]

Japan har konsekvent fulgt en fredelig nasjons vei siden slutten av andre verdenskrig. For å søke en fredelig løsning har landet foreslått, ikke mindre enn tre ganger siden 1954, at tvisten om territorial suverenitet over Takeshima blir henvist til Den internasjonale domstolen. Republikken Korea har imidlertid avvist alle slike forslag. Det er ekstremt beklagelig at Republikken Korea, som spiller en viktig rolle på den internasjonale arenaen, har snudd ryggen til en løsning basert på folkeretten. Japan vil fortsette å treffe hensiktsmessige tiltak for å løse denne konflikten fredelig og rolig i samsvar med folkeretten.

Anerkjennelse av Takeshima

Anerkjennelse av Takeshima i Japan

1. Den gruppen av øyer som nå er kalt Takeshima var en gang kjent som "Matsushima", og øya som nå kalles Utsuryo-øya pleide å være kjent som "Takeshima" eller "Isotakeshima". Selv om navnene på Takeshima og Utsuryo-øya var midlertidig forvekslet på grunn av feil i kartleggingen av Utsuryo-øya av europeiske oppdagelsesreisende og andre, kan det bekreftes fra en rekke kart og dokumenter at Japan lenge har anerkjent eksistensen av "Takeshima" og "Matsushima". For eksempel er det slik at mange kart, inkludert Kaisei Nippon Yochi Rotei Zenzu (revidert komplett kart over japanske land og veier – først publisert i 1779 av Nagakubo Sekisui), som er den mest fremtredende utgitte kartografiske projeksjonen av Japan, plasserer Utsuryo-øya og Takeshima nøyaktig på deres nåværende posisjoner mellom den koreanske halvøya og Oki-øyene.
    
2. I 1787 nådde den franske utforskeren Jean-Francois de Galaup, Comte de La Perouse, Utsuryo-øya og kalte øya "Dagelet". Deretter nådde den britiske utforskeren James Colnett også Utsuryo-øya i 1789 og kalte den "Argonaut". På grunn av en viss unøyaktighet i kartleggingen av bredde- og lengdegrader, endte imidlertid Utsuryo-øya opp med å bli oppfattet som å bestå av to separate øyer på kartene som senere ble produsert i Europa.
    
3. En lege ved navn Philipp Franz von Siebold, som hadde vært basert på Dejima i Nagasaki, opprettet et "Kart over Japan" (1840) i Europa. Han hadde lært av forskjellige japanske dokumenter og kartlagt at to grupper av øyer som fra vest var, "Takeshima" (den nåværende Utsuryo-øya) og "Matsushima" (nåværende Takeshima), befant seg mellom Oki-øyene og den koreanske halvøya. Samtidig visste han at det var to grupper med øyer som heter, fra vest, "Argonaut" og "Dagelet" på europeiske kart. Følgelig kalte Siebold "Argonaut" som "Takashima"[sic] og "Dagelet" som "Matsushima" på kartet. Dette forårsaket videre forvirring ved å gi et annet navn, "Matsushima", til Utsuryo-øya, som konsekvent hadde blitt kalt "Takeshima" eller "Isotakeshima" til da.
    
4. Således sameksisterte den langvarige kunnskapen om "Takeshima" og "Matsushima" i Japan med navnene som senere kom fra den vestlige verden. I lys av denne forvirringen forespurte japanere som kunne se "Matsushima" i det fjerne om at regjeringen utviklet øya. Regjeringen gjennomførte en feltstudie i 1880 for å klargjøre forholdet mellom de forskjellige navnene på øyene, og bekreftet at øya referert til som "Matsushima" i forespørselen faktisk var Utsuryo-øya.
    
5. På denne måten kom Utsuryo-øya til å bli kalt "Matsushima", som igjen reiste spørsmålet om hva det nåværende Takeshima skulle kalles. For å løse dette problemet endret den japanske regjeringen, samtidig som man forsøkte å ta hensyn til oppfatningene i prefekturet Shimane, de tradisjonelle navnene og betegnet det nåværende Takeshima som sådan i 1905.

Anerkjennelse av Takeshima i Korea

1. Det finnes ingen bevis for at Korea lenge har anerkjent eksistensen av Takeshima. Republikken Korea hevder for eksempel at, basert på beskrivelser i gamle koreanske tekster, inkludert "Samguksagi" (Historien om de tre kongedømmene: 1145), "Sejong Sillok, Jiriji" (Geografisk Tillegg til Kong Sejongs verifiserte notater: 1454) "Sinjeung Dongguk Yeoji Seungnam", "Dongguk Munheon Bigo" (referansesamling av dokumenter om Korea 1770), "Man'gi Yoram" (Håndbok for statlige saker for monarken: 1808) og "Jeungbo Munheon Bigo" (Revidert og endret referansesamling av dokumenter i Korea: 1908), koreanerne lenge hadde vært klar over eksistensen til de to øyene Utsuryo og Usan, og at denne "Usan Island" er det nåværende Takeshima.
    
2. Men mens "Beretningen om de tre kongedømmer" inneholder en beskrivelse av Utsuryo-øya, som tilhørte Usan, som ble en del av Silla i 512, er ikke "Usan-øya" nevnt. I andre gamle koreanske dokumenter, er "Usan-øya" beskrevet som et sted hvor mange mennesker bodde og store bambusplanter ble dyrket, noe som ikke representerer realitetene på Takeshima og høres mer ut som Utsuryo-øya.
    
3. Republikken Korea hevder at "Usan Island" er Dokdo (det koreanske navnet for Takeshima). Deres påstand er basert på beskrivelsen som inkluderer "Usan-øya er hva japanerne kalte Matsushima" i "Yeojiji" (Geografisk oversikt: 1656), sitert i "Referansesamling av dokumenter om Korea", "Håndbok for statlige saker for monarken". På den annen side er det flere kritiske studier som påpeker at den opprinnelige teksten i "Nedtegnelser om geografi " indikerer at "Usan-øya" og "Utsuryo-øya" refererer til nøyaktig den samme øya, og at beskrivelsen i dokumenter som "Referansesamling av dokumenter om Korea" ikke direkte eller nøyaktig siterer fra "Nedtegnelser om geografi". Slike studier påpeker at beskrivelsene i disse dokumentene ble kopiert fra "Ganggyego" (1756), som ukritisk hadde sitert en mindre pålitelig uttalelse fra en mann som heter Ahn Yong-bok.
    
4. På kartet som er knyttet til "Revidert og utvidet utgave av geografisk oversikt over Korea,"er "Utsuryo-øya" og "Usan-øya" beskrevet som to separate øyer. Hvis, som Republikken Korea hevder, "Usan-øya" er den nåværende Takeshima, skulle den ha blitt beskrevet som en mye mindre øy enn Utsuryo-øya og ligget øst for Utsuryo-øya. Men "Usan-øya" er på dette kartet illustrert som omtrent like stor som Utsuryo-øya, og er å finne mellom den koreanske halvøya og Utsuryo-øya (vest for Utsuryo-øya), noe som indikerer at øya ikke eksisterer.

Suverenitet over Takeshima

1. I 1618 (noen mener at dette var i 1625) fikk Ohya Jinkichi og Murakawa Ichibei, handelsmenn fra Yonago i Hokiprovinsen i Tottori, tillatelse til å reise til Utsuryo-øya (den gang kalt Takeshima i Japan) fra shogunatet via herskeren av Tottori. Som et resultat av det, alternerte de to familiene på å reise til Utsuryo-øya én gang i året, og fanget der muslinger, jaktet på sjøløver, og felte trær.
    
2. Begge familiene bedrev fiske rundt Utsuryo-øya i skip som var utsmykket med det hellige våpenskjoldet til den herskende shogunatfamilien på seilene. Familiene pleide vanligvis å gi muslingene de hadde fanget, som gaver til shogunatfamilien og andre . Dermed monopoliserte de forvaltningen av øya med de facto-godkjennelse av shogunatet.
    
3. I løpet av denne perioden ble Takeshima, på ruten fra Oki til Utsuryo-øya, brukt som navigasjonshavn, dokkingstasjon for skip, og som et rikt fiskeområde for sjøløver og muslinger.
    
4. Som en konsekvens av de overnevnte fakta hadde Japan etablert suverenitet over Takeshima fra senest midt på 1600-tallet (tidlig Edo-periode).
    
5. Hvis shogunatet på den tiden hadde vurdert Utsuryo-øya og Takeshima til å være utenlandske territorier, ville det ha forbudt passasje til disse øyene i 1635 da det utstedte sine direktiver for å lukke Japan fra omverdenen og forby japanere å reise utenlands. Imidlertid ble ikke et slikt forbud nedlagt.

Forbud mot passasje til Utsuryo-øya

«Takeshima-saken»

1. Med reisetillatelse fra shogunatet hadde familiene Ohya og Murakawa i Yonago utført sine monopolistiske forretningsaktiviteter ved Utsuryo-øya i omtrent 70 år uten inngrep.
    
2. Da familien Murakawa reiste til Utsuryo-øya i 1692, oppdaget de mange koreanere som fisket ved øya. Året etter møtte Ohya-familien også en rekke koreanske folk på øya, og tok to av dem, Ahn Yong-Bok og Pak Eo-Doon, tilbake til Japan. På dette tidspunkt forbød det koreanske kongedynastiet sitt folk å reise til Utsuryo-øya.
    
3. Etter ordre fra shogunatet, som nå var klar over situasjonen, repatrierte domenet Tsushima (som fungerte som kontaktpunkt med det koreanske dynastiet i Edo-perioden) Ahn og Pak til Korea, og tok initiativ til forhandlinger med Korea hvor en ba sistnevnte om å forby sine innbyggere å reise til Utsuryo-øya. Det var imidlertid en uenighet omkring tildelingen av Utsuryo-øya, og det ble ikke inngått noen avtale i disse forhandlingene.
    
4. Etter å ha blitt gjort kjent med de mislykkede forhandlingene av Tsushima, besluttet shogunen å forby reiser til Utsuryo-øya i januar 1696. Beslutningen ble begrunnet med at siden ingen japanere hadde bosatt seg på Utsuryo-øya, og avstanden fra den koreanske halvøy var kortere enn den fra Hōki-provinsen, domenet Tottori, var det ikke klokt å ødelegge et godt forhold til et naboland for det som ble sett på som en liten og ulønnsom øy. Det ville også være tilstrekkelig å forby reiser til Utsuryo-øya fordi det ikke var blitt innlemmet i Japan. Shogunatet instruerte Tottori om at reiser til Utsuryo-øya nå var forbudt for japanere, og beordret Tsushima å informere det koreanske dynastiet om denne beslutningen.
   
   Forhandlingsserien om tildeling av Utsuryo-øya er generelt kjent som "Takeshima Ikken" (Takeshima-saken).
    
5. Imidlertid var ikke reiser til Takeshima forbudt. Dette viser tydelig at Japan allerede på den tiden betraktet Takeshima som sitt territorium.

Erklæring fra Ahn Yong-Bok og spørsmål dette reiser

1. Ahn Yong-Bok kom tilbake til Japan etter at shogunen forbød reiser til Utsuryo-øya, hvoretter han ble repatriert til Korea og forhørt av koreanske embetsmenn for å bryte forbudet mot reiser til Utsuryo-øya. Erklæringen fra Ahn på den tiden er sitert av Republikken Korea i dag som et grunnlag for sin påstand om suverenitet over Takeshima.
    
2. Ifølge dokumenter i Republikken Koreas besittelse, uttalte Ahn Yong-Bok at han i Japan i 1693 hadde mottatt et dokument fra Tokugawa-shogunatet som erkjente dets anerkjennelse av Utsuryo-øya og Takeshima som koreanske territorier, men at herskeren av Tsushima hadde beslaglagt dette dokumentet. Forhandlinger mellom Japan og Korea om fiske rundt Utsuryo-øya begynte imidlertid i 1693, da Ahn ble fraktet til Japan og deretter repatriert via Tsushima. Således ville Tokugawa-shogunatet aldri ha gitt ham et memorandum som sier at Utsuryo-øya og Takeshima var koreansk territorium da han kom over i 1693, og shogunatet gjorde heller ikke det.
    
3. Videre viser dokumentene fra Republikken Korea at Ahn Yong-Bok uttalte under sitt besøk til Japan i 1696 at han så mange japanere på Utsuryo-øya. Imidlertid var besøket hans etter at shogunatet hadde bestemt seg for å forby reiser til Utsuryo-øya, så heller ikke familiene Ohya eller Murakawa reiste til øya på den tiden.
    
4. Nedtegnelsene om Ahn Yong-Bok i dokumentene som er i Republikken Koreas besittelse, er basert på uttalelsene som ble gjort under avhør av ham da han kom tilbake til Korea etter å ha reist utenlands i strid med det nasjonale forbudet i 1696. Det er mange uoverensstemmelser med fakta i hans uttalelser, inkludert de som er nevnt ovenfor, men de er blitt sitert av Republikken Korea som en av grunnene for å hevde suverenitet over Takeshima.

Innlemmelse av Takeshima i prefekturet Shimane

1. Fullskala sjøløvejakt begynte rundt Takeshima tidlig på 1900-tallet. Sjøløvejakten ble ganske snart preget av problemer forårsaket av sterk konkurranse, så Nakai Yōzaburo, innbygger på Oki-øyene i prefekturet Shimane, anmodet i september 1904 tre ministre (innenriksministeren, utenriksministeren og landbruks- og handelsministeren) om å innlemme «Lyanko-øyene» i japansk territorium og leie dem ut over en tiårsperiode for å stabilisere beskatningen av sjøløvebestanden.
   
   Merk: «Lyanko-øyene» var det uformelle japanske navnet på Takeshima, avledet fra «Liancourt Rocks» – det vestlige navnet på Takeshima. På grunn av kartleggingsfeil av europeiske oppdagere ble Utsuryo-øya også kalt Matsushima, og dagens Takeshima ble kalt «Lyanko»-øyene.
    
2. Etter å ha mottatt anmodningen fra Nakai, og etter å ha forhørt seg med Shimane prefektur, bekreftet myndighetene at det ikke var noen hindringer for at Takeshima kunne bringes inn under jurisdiksjonen til avdelingen for Oki-øyene i Shimane prefekturs myndigheter, og at «Takeshima» var et rettmessig navnet på øyene. I tråd med dette stipulerte myndighetene ved et regjeringsvedtak i januar 1905 at øyene kom inn under jurisdiksjonen til avdelingen til Oki-øyene i prefekturet Shimanes myndigheter, og at øyenes offisielle navn skulle være «Takeshima». Dette ble meddelt av innenriksministeren til guvernøren i prefekturet Shimane. Ved dette regjeringsvedtaket stadfestet Japan sin suverenitet over Takeshima.
    
3. Med bakgrunn i nevnte regjeringsvedtak og etter instruks fra Innenriksdepartementet annonserte guvernøren i prefekturet Shimane i februar 1905 at Takeshima hadde det offisielle navnet “Takeshima”, og at det hørte inn under Oki-øyenes jurisdiksjon under Shimanes prefekturale myndigheter, som også var blitt informert om saken. Disse tiltakene ble publisert i avisene og ble bredt kunngjort.
    
4. Ettersom regjeringsvedtaket stipulerte at Takeshima kom inn under jurisdiksjonen til avdelingen til Oki-øyene i prefekturet Shimanes myndigheter, la guverøren Takeshima til i det statlige landregisteret, og introduserte et lisenssystem for sjøløvejakt, en jaktvirksomhet som fortsatte til 1941.
    
5. Republikken Korea hevder at Utsuryo-øya ble omdøpt til Utsu-øya ved koreansk Keiserlig ordinans nummer 41 av 1900, og at fylkesmagistraten derved ble øyas administrator. Denne ordinansen stipulerte at regionen som hørte inn under fylket Utsu-øya var «hele Utsuryo-øya, Takeshima og Ishi-jima”. Noen forskere hevder at “Ishi-jima” (“Steinøya”) faktisk korresponderer med dagens “Dokdo”, fordi “Ishi” (Dol) også kan uttales “Dok” på koreansk dialekt, og «Ishi-jima» kan skrives som «Dokdo» med kinesiske tegn basert på uttalen, selv om dette «Takeshima» henviser til en liten øy ved navn «Jukdo» nær Utsuryo.
    
6. Dersom “Ishi-jima” korresponderer med dagens “Takeshima” (“Dokdo”), reises det en rekke spørsmål, herunder hvorfor det Keiserlige ordinansen av 1900 ikke brukte “Dokdo” som navn på øya, hvorfor den brukte “Ishi-jima”, og hvorfor navnet “Usan-øya” (eller et annet navn), som Republikken Korea hevder er det tidligere navnet på Takeshima, ikke ble brukt.
   
   Selv om disse spørsmålene besvares er det fortsatt ingen bevis for at Republikken Korea hadde kontroll over Takeshima da den keiserlige ordinansen ble erklært. Det anses derfor at Korea aldri etablerte suverenitet over Takeshima.

Takeshima umiddelbart etter andre verdenskrig

1. Supreme Commander for the Allied Powers (SCAP) utpekte områdene hvor Japan måtte avstå fra å utøve politisk og administrative makt, og områdene, inkludert Takeshima, hvor det var begrensninger for fangst av fisk og hval. Disse direktivene erklærte at de ikke skulle forstås som en indikasjon på de alliertes politikk knyttet til den endelige stadfestelsen av japansk suverent territorium.
    
2. Beskrivelsen av de relaterte Supreme Commander for the Allied Powers Instruction Note (SCAPIN) er som følger
   1. SCAPIN nr. 677
      1. I januar 1946 utstedte SCAP SCAPIN nr. 677 for å instruere Japan til å midlertidig avstå fra å utøve eller forsøke å utøve politisk eller administrative makt i visse områder.
      2. Tredje avsnitt i noten sier at «I forbindelse med dette direktivet defineres Japan til å inkludere de fire hovedøyene (Hokkaido, Honshu, Kyushu og Shikoku) og de omtrent tusen mindre nærliggende øyene, inkludert Tsushima-øyene og Ryukyu- (Nansei-)øyene nord for 30 grader nordlig breddegrad (ekskludert Kuchinoshima-øya)». Noten lister videre opp Utsuryo-øya, Cheju-øya, Izu-øyene, Ogasawara-øyene og Takeshima somsteder ikke inkludert i de områdene hvor Japan var tillatt å utøve politisk og administrativ makt.
      3. Sjette avsnitt i samme note sier tydelig at «intet i dette direktivet skal forstås som en indikasjon på de alliertes politikk knyttet til den endelige stadfestelsen av de mindre øyene referert til i artikkel 8 i Potsdamdeklarasjonen.» (Potsdamdeklarasjonen, artikkel 8: «Japansk suverenitet skal være begrenset til øyene Honshu, Hokkaido, Kyushu, Shikoku og de mindre øyene vi bestemmer.»)
   2. SCAPIN nr. 1033
      1. I juni 1946 utstedte SCAP SCAPIN nr. 1033 som utvidet områdene hvor japanerne var tillatt å drive fiske og hvalfangst («MacArthur-linjen»).
      2. Tredje avsnitt i notet sier «Japanske fartøy eller personell på disse skal ikke komme Takeshima (37°15' nord, 131°53' øst) nærmere enn tolv (12) miles, eller ha noen kontakt med nevnte øy.»
      3. Femte avsnitt i samme note sier, på den annen side, at «denne autorisasjonen er ikke et uttrykk for de alliertes politikk knyttet til den endelige stadfestelsen av nasjonal jurisdiksjon, internasjonale grenser eller fiskerettigheter i det berørte området eller noe annet område.»
          
3. Opphevelsen av “MacArthur-linjen” kom ved direktiv datert 25. april 1952. San Francisco-traktaten, som trådte i kraft tre dager senere, 28. april, annullerte direktivet om opphevelse av japansk politisk og administrative makt i de tidligere nevnte områdene. Republikken Korea hevder at de allierte ikke anerkjente Takeshima som japansk territorium basert på de ovennevnte SCAPIN-dokumentene, og inkluderer disse som bevis for sitt krav på suverenitet over Takeshima. Dette på tross av at begge SCAPIN-dokumentene tydelig fastslår at de ikke skal forstås som en indikasjon på de alliertes politikk knyttet til den endelige stadfestelsen av utstrekningen av japansk suverenitet, og at et slikt argument dermed er åpnebart uriktig.
   
   Japans territorium ble fastslått av San Fransisco-traktaten da denne senere trådte i kraft. Dette viser tydelig at ingen av befatningene med Takeshima før avtalens ikrafttredelse påvirker krav på herredømme over Takeshima.

Behandling av Takeshima i San Francisco-traktaten

1. San Francisco-traktaten, signert i september 1951, stipulerte at Japan skulle anerkjenne Koreas uavhengighet, og at Japan skulle avstå fra alle rettigheter, all eierskap og alle krav på «Korea, inkludert øyene Quelpart, Port Hamilton og Dagelet.»
    
2. Da denne formuleringen ført i pennen av USA og Storbritannia ble kjent for Republikken Korea, ble det i juli 1951 sendt et brev til Dean G. Acheson, USAs utenriksminister, fra Yang Yu Chan, Republikken Koreas ambassadør til USA. Brevet inneholdt følgende utsagn: “Min regjering ber om at ordet ‘avstår’ i avsnitt A, artikkel 2, skal erstattes med ‘bekrefter at det 9. august 1945 avsto fra alle rettigheter, all eierskap og alle krav på Korea og øyene som var en del av Korea i forkant av Japans annektering, inkludert øyene Quelpart, Port Hamilton, Dagelet, Dokdo og Parangdo’.»
    
3. Som svar på denne forespørselen fra Republikken Korea sendte USA et brev (se utdrag nedenfor) fra Dean Rusk, Utenriksdepartementets underminister for østasiatiske saker, til ambassadør Yang. Brevet avviste tydelig Republikken Koreas krav.
   «USAs myndigheter mener ikke at Traktaten [San Francisco-traktaten] bør innlemme teorien om av Japans aksept for Potsdam-erklæringen 9. august 1945 utgjorde en formell eller endelig avståelse fra områdene erklæringen omfattet. Vedrørende Dokdo, også kjent som Takeshima eller Liancourt Rocks, var denne normalt ubebodde steinformasjonen etter våre opplysninger aldri behandlet som en del av Korea, og siden rundt 1905 har denne vært under jurisdiksjonen til avdelingen for Oki-øyene i Shimane prefektur. Øya ser ikke ut til noensinne å ha vært gjort krav på av Korea.»
   
   Basert på denne korrespondansen er det åpenbart at Takeshima ble bekreftet som japansk territorium in San Francisco-traktaten.
    
4. Rapporten fra ambassadør Van Fleet etter å ha besøkt Republikken Korea i 1954 og returnert til USA, sier også at USA konkluderte at Takeshima var japansk territorium, og at øya ikke var inkludert blant øyene Japan sa fra seg suverenitet over under San Francisco-traktaten.

Takeshima som bombefelt for amerikanske styrker

1. I juli 1951, mens Japan fortsatt var under alliert okkupasjon, designerte SCAP Takeshima som bombefelt for japanske styrker ved SCAPIN nr. 2160.
    
2. I juli 1952, rett etter San Francisco-traktatens ikrafttredelse, som et svar på de amerikanske styrkenes ønske om å fortsette å bruke Takeshima som treningsfelt, designerte Japan-U.S. Joint Committee, etablert som et rådgivende organ for implemeteringen av Japan-U.S. Administrative Agreement (en avtale basert på Japan-U.S. Security Treaty som senere ble etterfulgt av den gjeldende Japan-U.S. Status of Forces Agreement), Takeshima som bombefelt for de amerikanske styrkene stasjonert i Japan. Utenriksdepartementet publiserte dette faktum i sitt offisielle gazette.
    
3. Ettersom lokale innbyggere ønsket å fange sjøløver, fiske muslinger og høste sjøgress i farvannet rundt Takeshima, og de amerikanske styrkene hadde sluttet å bruke Takeshima som bombefelt i løpet av vinteren 1952, bestemte Joint Committee å avslutte designasjonen av Takeshima som bombefelt.
    
4. Japan-U.S. Administrative Agreement stipulerte at Joint Committee skulle tjene som rådføringsorgan under utformingen av bestemmelser om fasiliteter og områder i Japan. Dermed indikerer det faktum at Takeshima ble diskutert i komitéen, og det faktum at øya var designert som et område for bruk av amerikanske styrker stasjonert i Japan, tydelig at Takeshima er en del av japansk territorium.

Etableringen av “Synman Rhee-linjen” og Republikken Koreas illegale okkupasjon av Takeshima

1. I januar 1952 utstedte Republikken Koreas president Syngman Rhee en deklarasjon vedrørende maritime suverenitet, hvor han etablerte “Syngman Rhee-linjen”. Etableringen av denne linjen, som omslutter øya Takeshima og et stort havområde med fiskerirettigheter, var en unilateral handling i strid med internasjonal lov.
    
2. I mars 1953 bestemte Japan-U.S. Joint Committee å avslutte designeringen av Takeshima som bombefelt for amerikanske styrker. Dette gjorde det mulig for japanere å gjenoppta fiske rundt Takeshima, men det ble bekreftet at også koreanere drev fiske rundt øya. I juli samme år ble et japansk fartøy fra Maritime Safety Agency (nå den japanske Kystvakten), som forlangte at koreanske fiskere som drev ulovlig fiske skulle forlate Takeshima, beskutt av koreanske autoriteter som beskyttet de koreanske fiskerne.
    
3. I juni 1954 annonserte Det koreanske innenriksdepartementet at den koreanske Kystvakten hadde utsendt en permanent bataljon på Takeshima. I august samme år ble et fartøy fra Maritime Safety Agency som patruljerte nær Takeshima beskutt fra øya, og med denne hendelsen ble det bekreftet at sikkerhetspersonell fra Republikken Korea var blitt stasjonert på øya.
    
4. Siden da har Republikken Korea holdt sikkerthetspersonell stasjonert på Takeshima og bygget innkvartering, en overvåkningsstasjon, et fyrtårn, en havn og bryggefasiliteter.
    
5. Etableringen av Syngman Rhee-linjen utgjør en ulovlig inndeling av internasjonalt farvann, og okkupasjonen av Takeshima av Republikken Korea utgjør en ulovlig okkupasjon foretatt uten dekning i folkeretten. Ingen tiltak fra Republikken Korea under den ulovlige okkupasjonen knyttet til Takeshima har noen juridisk gyldig begrunnelse. Slike handlinger kan aldri aksepteres sett i lys av Japans posisjon vis-à-vis suverenitet over Takeshima. Japan har protestert kraftig mot hvert eneste tiltak Republikken Korea har iverksatt, og har krevd en tilbaketrekning av disse tiltakene hver gang.

Forslag om å legge saken frem for Den internasjonale domstolen

1. Etter den koreanske etableringen av Syngman Rhee-linjen har Japan gjentatte ganger protestert sterkt mot hver eneste handling Republikken Korea har utøvd; handlinger som inkluderer Republikken Koreas egne krav på suverenitet over Takeshima, fiske rundt Takeshima, skyting mot patruljerende fartøy og byggeaktivitet på øyene.
    
2. For en fredelig løsning av disputten foreslo Japan for Republikken Korea i en note verbale i September 1954 at disputten om suverenitet over Takeshima skulle legges frem for Den internasjonale domstolen (ICJ). Republikken Korea avslo forslaget i oktober samme år.[3] I tillegg, i forbindelse med utenriksministermøtet i mars 1962, foreslo Zentarō Kosaka, Japans daværende utenriksminister, for Choi Duk Shin, daværende utenriksminister i Republikken Korea, å legge disputten frem for ICJ, men igjen ble dette forslaget ikke akseptert av Republikken Korea.
    
3. I tillegg, i august 2012, leveret Japan en ny note verbale for igjen å foreslå å legge disputten om suverenitet over Takeshima frem for ICJ, etter at Lee Myung-bak, daværende president for Republikken Korea, ble den første koreanske presidenten noensinne til å besøke Takeshima. Republikken Korea avviste forslaget samme måned.[4]