Japansk (日本語)

Santokai Karateklubb

Japansk stridskunst på Bislett

Tradisjonell japansk kampsport ble en etablert form for trening og selvforsvar i Norge på 60- og 70-tallet, først gjennom judo, deretter karate, og senere med aikido, jujutsu, kendo, sumo og andre former for stridskunst. I dag har de fleste byer og tettsteder i Norge en klubb som tilbyr en type mosjon som til en viss grad er tilknyttet japansk tradisjonell kultur. Vi har møtt en gruppe svartbelter som høsten 2013 etablerte et av de nyeste tilskuddene i dette mangfoldet, karateklubben Santokai i Oslo sentrum.

Hva er karate?

Det kan være vanskelig for utenforstående å skille mellom alle de forskjellige typene stridskunstene, men alle har sin identitet som er klar for de involverte. Hva skiller så karate fra andre typer kamsport?

«For meg er karate en kampkunst», sier Odd Viggo Nilsen. «Det betyr at det er en kampform som skal være effektiv, men også har andre sider som er viktige: Respekt for seg selv og andre, ikke bruke kampferdighetene i utide, og trening som en mental øvelse. I forhold til europeiske kampsporter legger karate sterkere vekt på disiplin og bruk av ferdigheter med tilbakeholdenhet.»

Selv om det går an å sette et skille mellom det som kalles vestlige og asiatiske kampsporter, er det også vanlig at man finner svært mange forskjellige grener innen de forskjellige stridkunstene. Dette er også tilfelle i karate. Santokai er en klubb som tilhører organisasjonen Kofukan, som igjen er basert på «Tani-ha» i stilarten Shitoryu, en av flere forskjellige karatestilarter. Hvorfor er dette bildet så komplekst?

«Det finnes mange stilarter fordi det ikke er noen fasit for hva som fungerer best for alle. Alle er forskjellige, også innenfor en stilart kan man se forskjell på utførelser og tolkninger. Det er derfor viktig å være åpen for andre stilarter og forsøke å ta til seg det som passer best for en selv fra andre stilarter man kommer borti», sier Chiu Wai Mickey Yip.

Selvutvikling

Santokai har sine treninger i gymsalen til Kristelig Gymnasium i Oslo. Et enkelt parkettgulv er alt som skal til for å trene karate, så det er i utgangspunktet lite krav til utstyr og hjelpemidler. Klubbens primus motor, Michael Johansson, har graden 6. dan, og har ledet Huddinge Karateklubb i utkanten av Stockholm i mange år. For ham ble det naturlig å starte en ny klubb i Oslo da han flyttet hit i forbindelse med jobb.

«Jeg brenner for karate, og ønsker å dele videre alt jeg har fått og lært meg i alle disse årene siden jeg selv begynte i 1975. Jeg har fått venner fra alle verdenshjørner, og blitt en del av et globalt nettverk hvor alle er like og kan trene sammen med et felles språk: "Karate". Muligheten til å formidle dette videre, og hjelpe andre i sine personlige mål for bedre forståelse og utvikling er viktig for meg.»

«Verdiene er harmoni og balanse mellom kropp, sjel og teknikk. Vi vektlegger selvforsvar -- og viser til at det ikke finnes noen første aksjon i karate. Alle karateteknikker starter med en blokk, altså avverging av et angrep», tillegger Erling Røed Larsen.

Et flertall av karateutøverne i Norge er barn, mens mange andre former for kampsport tiltrekker seg eldre utøvere. Hva er det ved karate som gjør at det er så egnet for de yngste?

«Barn har nytte av å lære selvforsvar så lenge det vektlegges at det er forsvar, ikke angrep, og så lenge det kun er forsvar når det ikke finnes noen andre alternativer som flukt eller verbal avklaring. Med bevisstgjøring av fysisk kamp vil barna faktisk forstå hvor alvorlig det er, og trolig i høyere grad ønske å unngå det enn barn som ikke trener karate», sier Erlend.

Japanske særtrekk

I løpet av et drøyt århundre har karate spredd seg fra et relativt lite miljø på Okinawa, Japan, til mennesker over hele verden. I dojoer over hele verden er det vanlig at det telles til 10 på japansk, i tillegg til at flere teknikker har beholdt sine japanske navn. Finnes det flere aspekter ved japansk kultur som er blitt beholdt?

«For meg er karate definitivt japansk», forteller Sverre Huseby. «Jeg ser på respekten man lærer i karate som noe av det viktigste, og det anser jeg for å være svært japansk: Respekt for andre mennesker. Vi fjerner oss mer og mer derfra i Norge i dag. Dessverre. Santokai er, som en del av Kofukan, av den tradisjonelle skolen som fortsatt setter respekt høyt. Jeg er glad for, og stolt av, at jeg er en del av den skolen.»

«Det er klart at alle asiatiske kampkunster har beholdt mange av formene fra opprinnelseslandet», sier Odd Viggo. «Det er deres bidrag til å berike vår kultur. Vi blir kjent med former og tenkesett som vi som nordmenn ikke så lett kommer i kontakt med. Det er et bidrag til forståelse av andre på linje med annen kulturutveksling. Forskjellen er at man lever med karate, det er ikke et besøk i Japan, eller at man leser en bok. Det er å leve med en annen kultur flere ganger i uka.»

Medvirkende i intervjuet

Michael Johansson (6. dan)
Michael har trent karate siden 1975, og er grunnlegger og leder av Huddinge Karateklubb. Han er også en viktig drivkraft i Kofukan International.

Chiu Wai Mickey Yip (3. dan)
Wai er mangeårig hovedinstruktør i studentklubben OSI Karate, og har markert seg sterkt i konkurransekarate, senest med gull i kata og lagkamp under stilarts-VM i 2010.

Odd Viggo Nilsen (1. dan)
Selv med erfaring gjennom 30 år fra flere andre kampsporter har Odd Viggo alltid vendt tilbake til karate.

Erling Røed Larsen (1. dan)
Det som i utgangspunktet begynte som alternativ trening til friidrett, med karatens fokus på balanse, kroppskontroll, bevegelse, har etterhvert blitt den viktigste treningsformer for Erling.

Sverre Huseby (1. dan)
Sverres inngangsport til karate var Bruce Lee-filmene han så på 80-tallet. Som for alle andre karateutøvere har innsikten i sporten økt med tiden.